Tai Chi






Generelt i samfunnet er sykefravær og kroniske smerter/betennelser/skader en stadig økende tendens. Samtidig ser vi også en økning i hvilket stressnivå som kreves for å være i samfunnet vi skaper rundt oss. Vi har mer enn noen gang før, men jobber likevel mer enn noen gang før med høyere krav til effektivitet. Vi ser generelt en helt klar korrelasjon mellom hvordan økning i stressnivå fører til spenninger i muskler og mentalt stress, noe som igjen slår ut på folk helhetlig gjennom at man begynner å endre bevegelsesmønster som følge av spenninger, man får nye spenninger, og til slutt får man kroniske plager der man aldri blir kvitt dem. En senebetennelse eller annen kronisk lidelse er nettopp en overbelastning av muskler og strukturen rundt som følge av konstante spenninger. En annen faktor i dette som blir nærmest ignorert i vestlig legevitenskap er hvilke milde psykosomatiske effekter mentalt stress har. Man vet at en livsstil med høyt stressnivå gjør at man fortere får hjerteproblemer, og har man i utgangspunktet et utsatt hjerte kan en dag med for mye stress være dødelig. Det er i alle fall helt klart at det påvirker kroppen fysisk å være stresset. Det som blir undervurdert er de små hverdagslige effektene mer moderat mentalt stress har. Et eksperiment man kan prøve er når man er i en stresset situasjon å plutselig ta en pause, puste dypt og prøve å slappe av i ansiktet. Man vil kjenne at det er 30-40 forskjellige spenninger man blir kvitt. Det samme kan man prøve rett før man sovner. Man vil da kjenne restene av spenninger som sitter etter dagen. Rent fysiologisk så trengs det en puls fra hjernen for å få en muskel til å spenne seg. Det som skjeldnere blir nevnt er at hver gang en muskel er spent fører det til en avfyring av de samme pulsene i områdene i hjernen som kontrollerer muskelen som er stresset. Og når muskelen mottar denne pulsen stresses den ytterligere, og sender en forsterket puls til hjernen som igjen sender tilbake signaler osv. osv. På den måten får man en selvforsterkende effekt av kombinasjonen av mentalt stress og fysisk stress som fører til kroniske skader og helhetlige ”mystiske” syndromer som for eksempel utbrenthet. En annen måte man ser at kropp og hode er knyttet sammen er hvor effektivt fysisk trening hjelper på mentalt stress. Det er et vestlig fenomen å skille så mye mellom kropp og ”sjel” at man ikke ser den samme korrelasjonen andre veien.

Tai Chi er en kampsport/-øvelse/-kunst som går ut på å tilnærme seg bevegelse på en mest mulig avslappet og riktig måte. Man jobber i første omgang med å klare å bære kroppen riktig og kunne føle på hvordan kroppen vil bevege seg. Ser man på små barn, så beveger de seg bortimot perfekt etter Tai Chi prinsipper. Etter hvert som de blir eldre, og man må forholde seg til flere rammer og regler, både mentalt og fysisk, stivner bevegelsesmønstrene, og det ender til slutt med at man har låst rygg og hofter så mye sammen at når man sklir på isen så flyr beina opp, og hodet slår nedi, eller man brekker lårhalsen, i stedet for å sette seg ned på rumpen, slik enhver 3-åring gjør når de mister balansen bakover, noe som fører til mye mindre skader. Vi jobber med å gå inn i bevegelser som et konsept helt fra grunnen av for å komme tilbake til hvordan kroppen selv vil bevege seg.

Men la oss se nærmere på konsekvensene av å bevege seg riktig. Tai Chi Chuan betyr ”Grand Ultimate Fist”, nettopp fordi da kampsport var måten man slåss og forsvarte seg på, så var Tai Chi det mest effektive. Får man alle musklene til å jobbe med hverandre riktig, så vil man ha best balanse, bevege seg mest fleksibelt, slå fortest og hardest og dermed også vinne kampene. Stilen vi trener heter Yang-stil Tai Chi etter en gartner som etter hvert ble kjent som ”Yang the Invincible”, fordi det var ingen som klarte å vinne over ham i kamp. Da keiseren fikk høre om ham ville han lære hans Tai Chi, og sendte bud på ham. For å lære vekk sin Tai Chi standardiserte Yang systemet sitt til det som i dag er kjent som ”Traditional Yang Style Tai Chi Chuan”, mest kjent gjennom formen ”24 Posture” som er en sekvens av bevegelser der man går gjennom 24 posisjoner/transisjoner innen Tai Chi, hver med helt klare, og svært effektive, applikasjoner til kamp. I vesten har det vært en tradisjon å tenke at Tai Chi er en slags meditasjon eller avslapningsøvelse, men tilfellet er at det er utviklet for å være en måte å forsvare seg på. Dette legger jeg mer fokus på enn det som er vanlig i vesten, og vi begynner veldig fort med å tilnærme oss de fysiske og praktiske sidene av Tai Chi. De fleste elevene jeg har hatt til nå sier at de begynner å merke endringer i bevegelsesmønstre allerede etter å ha trent 3-4 ganger, forutsatt at de har hatt en viss entusiasme og eget initiativ til det.

Men når man begynner å tilnærme seg bevegelse på en så basal måte så slår det ikke ut bare i form av at man lærer seg å slåss. All bevegelse baserer seg på det samme, og går man basalt nok til verks vil det påvirke alt man gjør. Skal man tørke av et bord så slipper man å anstrenge skuldrene noe særlig om man legger merke til hvordan hofter og bein forplanter bevegelser ut i armene. I hovedsak vil vi i Tai Chi bruke de sterkeste musklene i kroppen til enhver bevegelse i stedet for de svake. Armene er ikke spesielt sterke sammenlignet med beina, så vi vil helst bruke armene akkurat i de posisjonene der de er sterkest, og bruke kraft fra hofter å bein til det vi gjør. På den måten slipper man også slitasjeskader i overkroppen, nettopp som resultat av at man overanstrenger/-anspenner muskler i armene fordi man er for stiv i hofte og rygg og må kompensere med større og mer belastende beveglser med armer og overkropp.

















22 Oktober 2006
OAH